1. Intro – Hva er formålet med dette materialet – og hva er det ikke - 2. Befolkningsutvikling nasjonalt og i fylkene
- 3. Status og utviklingstrekk i videregående opplæring
- 4. Statistikk fra høyere utdanning
- 5. Etterspørsel og behov i samfunn og arbeidsmarked
- 5.1 Kompetansebehov på lengre sikt
- 5.2 Dokumentert kompetansemangel – nasjonalt og fylkesvis
- 5.3 Kunnskapsberedskap, behov for små- og utsatte fag (som ikke har egne MOD…)
- 5.4 Registerdata om etterspørsel
- 5.5 Kandidatundersøkelser – hva sier de om tilbud og etterspørsel av kompetanse?
- 5.6 Oppsummering (evt for hele kapittel 5, slik at den kan utgå?)
- 6. Analyse og vurderinger
- 6.1 Langsiktige kompetansebehov og dimensjonering – institusjoner og sektor
- 6.2 Status, trender og utviklingstrekk i høyere utdanning (hva finner vi i DBH-data? Og hvordan svarer dette til kompetansebehovene som er identifisert?
- 6.3 Hvordan svarer dagens kandidatutdanning (?) til behov nå og framover?
- 6.4 Utdanningsinstitusjoner og geografi
- 6.5 Kompetansebehov og andre hensyn (utfordringer)
- 6.6 Andre momenter som bør inkluderes, men uten klar plass foreløpig
- 7. Vedlegg
Statistikk og kunnskapsgrunnlag om utdanning og kompetansebehov
1. Intro – Hva er formålet med dette materialet – og hva er det ikke
Universiteter og høyskoler har et bredt og sammensatt samfunnsoppdrag. Institusjonene må følgelig ta en rekke ulike hensyn når de utviklet og dimensjonerer utdanningstilbudet. Dette materialet dreier seg primært om den delen av institusjonenes samfunnsoppdrag som går ut på å sikre samfunnet relevant kompetanse i samtid og framtid. Regjeringen mener at universiteter og høyskoler framover i større grad enn i dag skal dimensjonere etter behov for kompetanse i samfunnet. På grunn av demografiske og andre samfunnsendringer er dette nødvendig for å møte endringer i arbeidsmarkedet, sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft i kritiske sektorer og bidra til samfunnets langsiktige bærekraft og verdiskaping.
Arbeidsgruppen om dimensjonering av framtidens kompetansebehov (REF) beskriver dimensjonering som «en overordnet betegnelse på alle mekanismer som anvendes for å regulere det totale omfanget av norsk høyere utdanning, samt fordeling på fag og studiested, med sikte på å møte kunnskapsbehovene i samfunnet og nå de langsiktige målene for høyere utdanning.»
Den faktiske dimensjoneringen er et resultat av en rekke ulike faktorer, som:
- Finansieringssystem
- Direkte styring gjennom opprettelse og tildeling og evt. flytting av studieplasser
- Studentenes søkning
- Institusjonenes egen fordeling av studieplasser mellom fag og studiested
Dette materialet handler i hovedsak om det siste punktet, institusjonenes egen dimensjonering av studietilbudet. En rekke forhold er med på påvirke resultatet av dimensjonering ved institusjonene:
- Studentenes etterspørsel
- Mål om å bidra med relevant kompetanse til samfunnet
- Institusjonenes faglige profil og strategiske prioriteringer
- Økonomiske hensyn – finansieringssystemet
- Politiske styringssignal
- Eksterne rammefaktorer som tilgang på praksisplasser
Det å legge økt vekt på én enkelt faktor kan skape ulike utfordringer. Det kan komme i konflikt med andre hensyn, for eksempel økonomiske rammer, behovet for å opprettholde sterke fagmiljøer og kompetanse hos ansatte, ansattes rettigheter og arbeidsvilkår, faglig-strategiske prioriteringer eller studentenes ønsker og preferanser.
Ytterligere en utfordring er selve kunnskapsgrunnlaget om samfunnets kompetansebehov på både kortere og lengre sikt. Det er spesielt utfordrende å svare presist på kompetansebehovene på lang sikt, her er kunnskapsgrunnlaget av naturlige årsaker usikkert. En forutsetning for at universiteter og høyskoler kan utvikle studieporteføljen i tråd med samfunnets behov for kompetanse er pålitelig kunnskap. Det er i hovedsak den utfordringen dette materialet er rettet inn mot. Hovedmålet er å presentere et samlet kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov nasjonalt og regionalt og å se dette i sammenheng med nøkkelstatistikk fra høyere utdanning om hva universiteter og høyskoler utdanner i dag. Basert på det grunnlaget som er tilgjengelig må utdanningsinstitusjonene som tidligere gjøre sine faglige og strategiske vurderinger av dimensjonering.
1.1 Hva vektlegger universiteter og høyskoler i dag?
Institusjonenes dimensjonering er i stor grad preget av studentenes preferanser. Universiteter og høyskoler bruker i stor grad søkertall, antall kvalifiserte søkere, antall som takker ja til en studieplass og oppmøtetall i dimensjoneringsarbeidet, og norsk høyere utdanning omtales derfor ofte som «søkerstyrt» (NIFU 2019, I2E 2023, HK-dir 2023, Proba 2024). I tillegg kombinerer institusjonene data for å overbooke studieplasser for å være sikre på å fylle studieplassene, og for å være så sikre som de kan være på å få ut et visst antall kandidater. Data om frafall og gjennomføring er derfor også viktig for institusjonene (HK-dir 2023).
Det finnes en rekke forskjellige kilder til kunnskap om behov og etterspørsel i samfunnet. Ulike rapporter har omtalt hvordan universiteter og høyskoler bruker kunnskap om samfunnets kompetansebehov i utviklingen av studieporteføljen. NIFU fant i 2019 (NIFU 2019) at institusjoner bruker både kandidatundersøkelser og framskrivning av arbeidskraftsbehov, men at kildene oppleves som vanskelige å bruke til dimensjonering av studietilbudet. I2Es rapport fra 2023 konkluderer: «Vårt observasjonsmateriale indikerer at det i utgangspunktet ikke er mangel på kunnskap, men oversikt og evne til å trekke ut den mest relevante informasjonen fra de mange kildene til informasjon som finnes.» (s.11).
For å håndtere utfordringen med et uoversiktlig og vanskelig håndterbart kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov, bør det etableres et felles kunnskapsgrunnlag som gir oversikt og struktur. Et slikt kunnskapsgrunnlag bør bidra til å rydde i informasjonstilfanget, kvalitetssikre data, oppsummere og samordne relevant informasjon (I2E, s 11). Innholdet på denne nettsiden skal bidra til å dekke informasjonsbehovet.
Samtidig er det åpenbart at det er store forskjeller mellom ulike utdanninger i kunnskap om kompetansebehov og etterspørsel etter utdanningene. Profesjonsutdanninger har gjennom praksis og på andre måter tett kontakt med arbeidslivet og godt grunnlag for forståelse av kompetansebehovet. Ved disiplinfaglige utdanninger med liten grad av yrkesretting og der det er langt mindre opplagt hvilket yrke kandidatene vil fordeles på, er tilknytningen til arbeidslivet svakere og det er mer krevende å vurdere behovet for utdanningene.
Et hovedmål med dette materialet er å bidra til et samle relevant informasjon om kompetansebehov og legge til rette for at institusjonene i større grad kan se hen til kompetansebehov i utviklingen av studieporteføljen. I tillegg vil datasett med utdanningsstatistikk fra høyere utdanning samt registerdatanalyser åpne for bedre innsikt i hvordan dagens høyere utdanning treffer kompetansebehov og arbeidsmarked.
1.2 Dimensjonering er mer enn kompetansebehov – og kompetansebehov er mer enn dimensjonering
Universiteter og høyskoler har et bredt samfunnsoppdrag. De utdanner kandidater til arbeidslivet og sikrer rekruttering til forskning og fagmiljøer. Forskning og utdanning er tett sammenvevd, og begge deler er avgjørende for samfunnets utvikling, innovasjon og kunnskapsberedskap. Institusjonene må derfor gjøre helhetlige vurderinger, der hensynet til kompetansebehov i hele samfunnet – inkludert akademia – balanseres mot andre viktige hensyn:
Sentrale hensyn er blant annet:
- Utdanning og forskning henger tett sammen; nedgang i studenttall påvirker forskningsmiljøenes størrelse og kapasitet.
- Fagmiljøer er kostbare og tidkrevende å bygge opp, og vanskelig å skalere ned eller opp, særlig med krav til faste ansettelser.
- Mange utdanninger har et minimumskrav til volum for å opprettholde fagstab og kvalitet i undervisning og læringsmiljø. Institusjonene melder også at det er behov for et nasjonalt initiativ som kan se på samarbeid og arbeidsdeling for små og sårbare utdanninger.
- Rekruttering av studenter – både i volum og kvalitet – påvirker tilgangen til forskerutdanning og rekrutteringsstillinger.
- Enkelte fag kan ha lav etterspørsel i arbeidsmarkedet med høy samfunnsverdi (Fremmedspråk, filosofi)
- Noen fag er lite etterspurt isolert sett, men er viktige i tverrfaglige sammenhenger (f.eks. matematikk, filosofi).
- Det kan være nødvendig å opprettholde fagmiljøer i disipliner med lav studentetterspørsel, men som er kritiske for andre felt (f.eks. fysikk for ingeniørfag, kjemi for medisin).
Institusjonene må foreta helhetlige avveininger med tanke på de ulike delene av samfunnsoppdraget og innenfor de praktiske rammene som finnes.
God dimensjonering av utdanningstilbudet er viktig for at samfunnet skal få den nødvendige kompetansen. For institusjonene handler det imidlertid om mer enn dimensjonering alene.
- Vise til dimensjoneringsutvalget som løftet fram en del punkter som primært handlet om andre forhold – tverrfaglighet, innholdsutvikling, osv
Referanser
Hovdhaugen, E., Korseberg, L. Aamodt, P. O. (2025). Dimensjonering av høyere utdanning – mellom beregnet arbeidskraftsbehov og søkerstyrt system. I T. S. Prøitz, I. M. Larsen & E. M. Rye (Red.), Endringer og spenninger i høyere utdanning: En grunnbok (s. 63–81). Fagbokforlaget.
Wiborg, V., Ballo, J. G., Ulvestad, M. (2025). Arbeidsmarked, utdanning og bosted 6-7 år etter fullført masterutdanning, Rapport fra tematisk kandidatundersøkelse 2025, NIFU 2025:8