Test av figurer uten tittel

Dette delkapittelet tar for seg statistikk om vitenskapelig publisering. Vi ser først på omfanget av forskning, slik det kommer til uttrykk i publiseringspoeng. Deretter tar vi for oss status for åpen publisering og de utfordringer og endringer som nå preger dette området.

Publiseringspoeng – fortsatt pandemipreget?

Kapittel 9.3 omtaler den sterke veksten i universitets- og høyskolesektoren siste ti år. I tråd med denne veksten økte også den vitenskapelige publiseringen i sektoren. Fra 2014 til 2021 økte antall publiseringspoeng i sektoren samlet med hele 43 prosent, se tabell V8.2. Figur 8.1 viser videre at de faglige ansatte i perioden i gjennomsnitt også har publisert stadig mer. Antall publiseringspoeng per faglig årsverk økte nokså jevnt mellom 2014 og 2021. Den brå nedgangen som fulgte i 2022, skyldtes sannsynligvis de mange endringene pandemien medførte for de høyere utdanningsinstitusjonene (Solberg et al., 2021).

Figur 8.1 Publiseringspoeng per faglig årsverk 2014–23. Antall

Kilde: DBH

For sektoren samlet er tallene for 2023 bare marginalt ulike tallene for 2022. For de statlige institusjonene som gruppe, som i 2023 sto for 94 prosent av alle publiseringspoeng, var det ingen nevneverdig endring fra 2022 til 2023. Flest publiseringspoeng per faglig årsverk blant de statlige i 2023 hadde NIH (1,70), mens UiO hadde klart høyeste antall (1,69) blant de store statlige institusjonene, etterfulgt av UiB (1,41). Deretter følger UiA, UiS og NTNU. NMBU hadde i 2023 det klart laveste tallet denne institusjonen har hatt i perioden (1,03). Over tid er det nyere universiteter og høyskoler som har hatt den sterkeste prosentvise veksten i publiseringspoeng per faglig årsverk. Det må ses i sammenheng med de endringene i institusjonenes kompetanseprofil som blir nærmere beskrevet i kapittel 9.2. De institusjonene som har hatt den sterkeste økningen i andel ansatte med førstestillingskompetanse, har gjennomgående også en høyere vekst i publiseringspoeng per faglig årsverk. Sterkest prosentvis vekst i tiårsperioden hadde HiØ, NU, OsloMet, HVL og HINN. For flere av disse var imidlertid utgangspunktet lavt, og det er fortsatt stor forskjell mellom institusjonene nevnt ovenfor og eksempelvis HVL (0,63), NU (0,79), USN (0,84) og HINN (0,87).

Som følge av endret kompetanseprofil ved høyskoler og nyere universiteter er omfanget av publisering noe jevnere fordelt mellom institusjonene enn tidligere. I 2014 stod UiO, NTNU, UiB og UiT til sammen for 71 prosent av alle publiseringspoeng ved universiteter og høyskoler. I 2023 var andelen redusert til 62 prosent, se V8.2.

For de private institusjonene kan lave tall føre til store årlige prosentvise svingninger. Det gjør det vanskelig å peke på tydelige tendenser. De siste ti årene har forskjellen mellom de statlige og private i publiseringspoeng per faglig årsverk vært omtrent den samme. I tallene for 2023 har imidlertid de private kommet langt nærmere de statlige. Både BI, MF, VID og HK har betydelig flere publiseringspoeng per faglig årsverk enn året før, og MF har det høyeste tallet av alle universiteter og høyskoler.

Hva kan det skyldes at publiseringstallene for 2023 blir værende på samme relativt lave nivå som 2022, hvor pandemieffekten etter alt å dømme var en hovedforklaring? Med tanke på at publiseringsprosessen ofte strekker seg over lang tid, er det mulig at endringene under pandemien preger publiseringstallene også for 2023. Samtidig er finansieringssystemet i endring. Fra 2025 skal publiseringspoeng ikke lenger inngå i den resultatbaserte komponenten i finansieringen av universiteter og høyskoler (Kunnskapsdepartementet, 2024b). Bare den videre utviklingen vil vise hvorvidt dette kommer til å prege publiseringsaktiviteten ved universiteter og høyskoler. For den enkelt forsker og ansatte vil insentivene for publisering også framover være sterke – publisering vil også etter dette være vesentlig for karriere og status i akademia. Den sterke egeninteressen i å dokumentere forskningen gjennom publikasjoner vil også kunne bidra til å opprettholde god kvalitet på innrapporterte data om publisering, selv uten direkte økonomiske insentiver.

Publisering og kvalitet

Nivåinndeling av vitenskapelige publikasjoner har vært en del av den resultatbaserte komponenten i finansieringen av universiteter og høyskoler. Tidsskrifter, serier og forlag har vært inndelt i to nivåer for å skape et insentiv til å publisere i de mest prestisjefylte kanalene innenfor de ulike fagområdene. Figur 8.2 viser hvordan publikasjonene fordelte seg mellom nivåene i 2023 for statlige og private institusjoner og for sektoren samlet.

Figur 8.2 Publikasjoner på nivå 2, 2014–23. Prosent

Kilde: DBH

Selv om publisering framover ikke skal inngå i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler, kan det systemet som er etablert gjennom Det nasjonale publiseringsutvalget og Register over vitenskapelige publiseringskanaler, Kanalregisteret (HK-dir, 2024c) spille en viktig rolle også i fortsettelsen. Oppgaven med å vurdere kvaliteten på publikasjoner og publikasjonskanaler blir stadig vanskeligere, og her kan Publiseringsutvalg og Kanalregister være viktige ressurser. For instituttsektoren skal publiseringsindikatoren for øvrig fortsatt inngå i finansieringssystemet. Kunnskapsdepartementet har gitt Publiseringsutvalget ansvaret for å utrede publiseringsindikatoren og Kanalregisteret, og utvalget skal levere sin rapport til KD i slutten av mai 2024.

Kursjustering for åpen tilgang

De nasjonale retningslinjene som ble lansert i 2017, har som mål at all norsk publisering skal være åpent tilgjengelig innen utgangen av 2024. Samme frist ble satt for Plan S, det internasjonale samarbeidet mellom internasjonale forskningsråd lansert i 2018. Her er også Norges forskningsråd med. Dette initiativet hadde som ambisjon å vende tidsskrift til full åpen tilgang, først og fremst gjennom såkalte publiser og-les-avtaler (Sikt, 2024).

I dag er andelen åpent tilgjengelige artikler i Norge på over 80 prosent. Framgangen i Norge har skjedd i et internasjonalt publiseringslandskap i endring, og det gjenstår enda utfordringer som treffer både forskere, forskningsutførende institusjoner, finansiører og myndigheter. Fremdeles har et lite antall forlag stor markedsmakt, en posisjon som også har styrket seg etter innføring av betalingsmodellen for å publisere åpent (APC) (Sikt et al., 2023). Dette har ført til urimelig høye kostnader for lesing og/eller publisering, som igjen begrenser både lesing og publisering for mange forskere og hindrer fri tilgang til forskningsresultater for andre interessenter. Det er heller ingen klare tegn på at ambisjonen til Plan S om å vende tidsskrift gjennom publiser og-les-avtaler er vellykket, selv om oppslutningen om avtalene øker internasjonalt.

Utfordringene beskrevet ovenfor er noe av bakgrunnen for at regjeringen formulerte videre satsning på feltet i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 (Meld. St. 5 (2022-2023)). Med mandat fra langtidsplanen ble det nedsatt en arbeidsgruppe med medlemmer fra Forskningsinstituttenes fellesarena, Universitets- og høgskolerådet, de Regionale Helseforetakene, Sikt, HK-dir og Forskningsrådet, der målet var å bistå forskningsinstitusjonene med en strategi for vitenskapelig publisering etter 2024. Basert blant annet på innspill fra forskningsinstitusjoner la gruppen i desember 2023 fram en rapport med anbefalinger for både forskere, institusjoner, finansiører og myndigheter (Sikt et al., 2023).

Åpen tilgang – publiseringskategorier

Det finnes i hovedsak fir typer åpen tilgang:

Grønn åpen tilgang: Tilgjengeliggjøring av en forskningspublikasjon gjennom et institusjonelt arkiv ellers forskernes private nettside, men uten at den opprinnelige publikasjonen nødvendigvis er åpent tilgjengelig hos forlaget

Hybrid åpen tilgang: Åpent tilgjengelig publikasjon i en kanal, som for eksempel et tidsskrift, som ellers ikke gjør publikasjoner åpent tilgjengelig. Dette skjer ved at forfatteren betaler en egen publiseringsavgift.

Gull åpen tilgang: Publisering i kanal hvor alt som publiseres er åpent tilgjengelig fra publiseringstidspunktet. Finansiering av slike kanaler skjer som regel gjennom en form for forfatterbetaling.

Diamant åpen tilgang: Publisering i åpen kanal uten forfatterbetaling.Tidsskrift og bokserier som praktiserer dette, finansieres oftest på annet vis enn gjennom tradisjonell forlagsvirksomhet, som for eksempel gjennom institusjonell støtte fra universitet eller som del av profesjonsorganisasjon.

Kilde: https://www.openscience.no/oa/typer-apen-tilgang

Rapporten signaliserer et ønske om en kursjustering for arbeidet med åpen tilgang, i tråd med pågående utvikling innenfor Plan S. Framover bør forskersamfunnet få tilbake kontrollen over tidsskriftene fra de kommersielle eierne. Dette innebærer å forlate en forretningsmodell basert på publiseringsavgift til fordel for åpent tilgjengelige tidsskrift uten publiseringsavgift, finansiert gjennom andre ordninger. Dette kalles «Diamant-modellen». Et eksempel på denne modellen, er støtteordningen for åpne norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsfag (NÅHST). Denne ordningen fikk bred oppslutning i innspillsrunden til rapporten om framtidig publisering. Se også tekstboks om ulike former for åpen publisering.

Også «rettighetsstrategien» (RRS/Rights Retention Strategy) fikk stor støtte i rapporten om framtidig publisering. RSS går ut på at institusjonene der forskerne er ansatt, skal kunne legge ut en tidlig versjon av den publiserte artikkelen i et eget arkiv uten sperrefrist, og flere norske institusjoner har allerede innført institusjonelle rettighetsstrategier. Arbeidsgruppen mener at dette bør innføres som en nasjonal ordning, og at man også bør arbeide for å innføre dette i resten av verden.

Norge har gått foran i arbeidet med å forhandle fram publiser og-les-avtaler med de store forlagene. Avtalene har bidratt til å øke andelen åpne norske artikler, men har i mindre grad fungert som overgangsavtaler for tidsskriftenes overgang til full åpen tilgang, slik intensjonen var. Det er likevel enighet om å videreføre slike avtaler for en begrenset periode.

Figur 8.3 viser at tendensen med en utflating i veksten av åpen tilgang fortsatte i 2023. Det gjelder både publiseringsmassen sådan, men også andelen som er åpent tilgjengelig sett under ett. De siste årene har andelen publiseringer i lukkede kanaler stabilisert seg på i underkant av 20 prosent.

Figur 8.3 Åpen tilgang i UH-sektoren 2014–2022. Andel

Merk: Figuren omfatter alle UH-institusjoner, også Politihøgskolen og Forsvarets høgskole. Datagrunnlaget er hentet fra Cristin og data er kryssjekket mot en rekke datakilder. Avvik kan forekomme

Kilde: Sikt

Det er derimot andre trekk som er interessante i lys av ønsket om en kursjustering for åpen tilgang. Åpen publisering i tidsskrift med artikkelavgift dominerer årets tall, jevnt fordelt mellom hybrid-publisering i abonnementsbaserte tidsskrift og rene tilgangsåpne tidsskrift (gull). Andelen diamant-artikler holder seg på et forholdsvis stabilt og lavt nivå, mens andelen publikasjoner med grønn åpen tilgang har gått tydelig ned. Disse tendensene står til en viss grad i kontrast til de anbefalte kursendringene fra både Plan S og arbeidsgruppen for strategi for vitenskapelig publisering etter 2024. Begge anerkjenner flere utfordringer med diamantmodellen, som for eksempel finansiering og infrastruktur, men også i hvilken grad forskere anser disse tidsskriftene for å være av høy kvalitet. En åpenbar utfordring for grønn åpen tilgang og RRS, er at de er basert på abonnementsmodellen, og dermed ikke forenelig med åpen tilgang som prinsipp.

Tabell V8.5 viser fordelingen på institusjonsnivå for 2023.

Dette delkapittelet viser hvordan universitetenes og høyskolenes driftsutgifter til FoU-arbeid er fordelt på fagområder. Datagrunnlaget for statistikken er FoU-undersøkelsen SSB gjennomfører hvert annet år. Foreløpig siste tilgjengelige statistikk er basert på data fra undersøkelsen i 2021.

Figur 8.4 viser utviklingen i driftsutgifter per fagområde i perioden i faste kronebeløp. Samlet var driftsutgiftene målt på denne måten 46 prosent høyere i 2021 enn i 2011. Høyest prosentvis vekst hadde fagområdet «landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin», med 86 prosent fra et lavt utgangspunkt. Deretter fulgte samfunnsfag med en økning fra 2011 til 2023 på 74 prosent. Klart lavest var veksten for humaniora og samfunnsfag, men også for dette fagområdet økte driftsutgiftene mellom 2011 og 2021, med 19 prosent. Det er et langsiktig kunnskapspolitisk mål å øke forskningsinnsatsen i de såkalte MNT-fagene (matematikk, naturvitenskap og teknologi). For disse fagene var veksten i faste kronebeløp mellom 2011 og 2021 på 40 prosent, noe mindre enn for alle fagområder samlet.

Figur 8.4 Driftsutgifter til FoU i universitets- og høgskolesektoren (mill. kr.), etter fagområde og år. Faste 2023-kroner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, FoU-statistikk

I et 20-årsperspektiv har fordelingen mellom fagområder i universitets- og høyskolesektoren holdt seg relativt stabil. I Figur 8.5 som viser fagområdenes andel ser vi likevel en endring mellom 2011 og 2021. Som i 2011 var medisin- og helsefag også i 2021 største fagområde, men avstanden til nest største fagområde, samfunnsvitenskap, var nå mindre. Naturvitenskap hadde samme andel i 2021 som i 2011, mens andelen for teknologifag var gått noe ned. Samlet gikk 31 prosent av FoU-utgiftene ved universiteter og høyskoler til MNT-fag i 2011 og 30 prosent i 2021. Humaniora sin andel har sunket fra 10 til 8 prosent i perioden, mens andelen for landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin var den samme i 2021 som ti år tidligere.

Figur 8.5 Driftsutgifter til FoU i universitets- og høgskolesektoren etter fagområde og år. Andel. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå, FoU-statistikk

Ressursfordelingen mellom fagområdene varierer sterkt fra institusjon til institusjon. Figur 8.6 viser fordelingen mellom fagområder ved fem av de mest forskningstunge institusjonene, mens øvrige universiteter og høyskoler er slått sammen. For disse siste institusjonene samlet gikk 52 prosent av driftsutgiftene til FoU i 2021 til samfunnsvitenskap, mer enn dobbelt så mye som ved noen av de andre institusjonene. Når FoU-andelen til samfunnsvitenskap har økt såpass tydelig mellom 2011 og 2021, handler det derfor også om de store endringene i institusjonslandskapet i perioden og styrking av forskningsvirksomheten i deler av sektoren.

Figur 8.6 Fordeling av driftsutgifter på fagområde i universitets- og høgskolesektoren, 2021. Andel.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, FoU-statistikk

I kapittel 9 ser vi samlet på de ulike finansierings- og inntektskildene til universiteter og høyskoler. Bevilgninger og statstilskudd utgjør hovedtyngden av institusjonenes finansiering, 77 prosent for statlige institusjoner i 2023. Finansiering fra Forskningsrådet og EU samlet utgjorde 9 prosent av sektorens inntekter i 2023 mot 7 prosent i 2014, se V9.1. Økonomisk sett er finansieringen fra Forskningsrådet den viktigste av de to. Samlet sett mottok norske institusjoner 4,4 milliarder kroner fra Forskningsrådet i 2023. Det var 7 prosent av institusjonenes samlede driftsinntekter, og om lag 3,5 ganger så mye som de mottak fra EU. For statlige institusjoner utgjorde finansieringen fra Forskningsrådet 8 prosent avdriftsinntektene.

Ser vi på sektorens driftsutgifter til FoU alene, utgjør inntektene fra Forskningsrådet en større andel. Ifølge FoU-statistikken til Statistisk sentralbyrå utgjorde driftsutgifter finansiert av Forskningsrådet i 2021^[65] 16 prosent av sektorens samlede driftsutgifter til FoU.^[66] Bak gjennomsnittet finner vi stor variasjon innad i sektoren, se Figur 8.7. Mens FOU-midler fra Forskningsrådet for UiO, NTNU og NMBU i 2021 utgjorde 22 eller 23 prosent av alle driftsmidler til FoU-virksomhet, var andelen for BI, USN, HINN og NU bare 5 prosent. Av de nyere universitetene plasserer UiS seg øverst, mellom UiT og UiB, med 17 prosent.

Figur 8.7 Finansiering av FoU-virksomhet. Driftsutgifter finansiert av Forskningsrådet som andel av alle driftsutgifter. 2021. Prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, FoU-statistikk

Figur 8.8 viser omfanget av institusjonenes tildelinger fra Forskningsrådet delt på antall faglige årsverk ved institusjonen. Noen institusjoner, som kunstfaglige institusjoner, har ingen eller nesten ingen slik finansiering. For andre institusjoner varierer inntektene fra Forskningsrådet i 2023 fra under 10 000 kroner ved HVO til 333 000 kroner ved NMBU. Tabell V8.10 viser tildelingen fra Forskningsrådet per faglig årsverk 2014–2023 for statlige og private institusjoner. Både i 2014 og i 2023 var det de historisk forskningstunge institusjonene som hadde høyest tildeling per faglig årsverk. Ser vi på forholdet mellom disse fire og andre institusjoner samlet, har det endret seg lite i tiårsperioden. I 2014 var gjennomsnittstildeling for de fire institusjonene 2,9 ganger større enn gjennomsnitts tildeling for de 10 neste institusjonene. I 2023 var tilsvarende tall 2,8.

Figur 8.8 Tildeling fra Forskningsrådet per faglig årsverk 2023. 1000 kr

Kilde: DBH

Horisont Europa, EUs program for forskning og innovasjon, er en viktig arena for norske universiteter og høyskoler. Det er en kilde til finansiering og har stor betydning som samarbeids- og konkurransearena. I institusjonenes regnskapstall for 2023 beløper sektorens samlede inntekter fra EU seg til 1,24 milliarder kroner, og det utgjorde 2 prosent av institusjonenes samlede driftsinntekter, det samme som for de to foregående årene. Størst andel av driftsinntektene utgjorde EU-finansiering ved UiO med 4 prosent i 2023.

Av den samlede EU-finansieringen var 1 milliard kroner finansering fra rammeprogrammet, og inntektene herfra har økt en del siste ti år, se tabell V9.1. Figur 8.9 viser utviklingen i EU-inntekter siden 2014 fordelt på forskningsmidler og øvrige midler slik de framkommer i institusjonenes regnskap. Målt i 2023-priser var beløpet i 2023 2,3 ganger så høyt som i 2014.

Figur 8.9 Forskningsmidler og andre midler fra EU 2014–23. Millioner kr

Kilde: DBH

Tabell V8.11 viser institusjonenes tildelinger fra EU siste ti år fordelt på faglige årsverk. Fire institusjoner skiller seg ut med stabilt høye verdier over tid, UiO, UiB, NTNU og NMBU. I 2023 mottok disse fire mellom 66 000 og 89 000 kroner fra EU per faglig årsverk. Deretter følger NHH, UiT og UiS med mellom 29 000 og 39 000 per faglig årsverk. Målt på denne måten har forskjellene mellom institusjonene jevnet seg ut over tid, i 2014 var det langt flere institusjoner som hadde ingen eller tilnærmet ingen inntekter fra EU. For institusjoner med relativt små inntekter herfra, kan imidlertid beløpene variere mye fra år til år, og det kan være vanskelig å identifisere trender.

Tabell V8.11 viser at også noen av de private institusjonene har begynt å hente midler fra EU. Av de store private institusjonene har MF den største og mest stabile EU-inntekten over tid, med 34 000 kroner per faglig årsverk i 2023. For HK og BI var tallene henholdsvis 14 000 og 20 000 kroner i 2023.

Vekst i Horisont Europa

Aggregerte resultater fra Horisont Europa per desember 2023 viser at norske aktører totalt er tildelt en milliard euro, når vi legger til grunn prosjekter som er innstilt for støtte. Om lag en tredel av dette går til universiteter og høyskoler. Per april 2024 mangler fortsatt data fra noen utlysninger i 2023.

Begrepet «returandel» brukes i forbindelse med Horisont Europa som et uttrykk for hvor stor andel av de konkurranseutsatte utlyste midler som går til norske aktører. Regjeringens ambisjon for de konkurranseutsatte midlene i Horisont Europa, er en norsk returandel på 2,8 prosent. Så langt ut i programperioden (2021–2027) er den norske returandelen på 3,2 prosent. Tabell 8.1 viser utviklingen i returandelen for norske universiteter og høyskoler for hele programperioden til Horisont 2020 og Horisont Europa fram til og med 2022. Andelen sier noe om hvor konkurransedyktig sektoren har vært. Med unntak for et spesielt høyt nivå i 2021, har andelen vært relativt stabil siden 2018. Fordi det tar tid å oppdatere data, går tabellen ikke lenger fram enn til 2022. V8.14 viser returandeler per program for både universiteter og høyskoler og andre FoU-utøvende sektorer.

Tabell 8.1 Norske universiteters og høyskolers returandel i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Prosent av tildelte midler

Kilde: eCordas søknadsdatabase (Europakommisjonen)

Figur 8.10 viser tildelinger til norske universiteter og høyskoler i de ulike delene av Horisont Europa.^[67] 60 prosent av tildelingene er innenfor delprogrammene i det som kalles «søyle 1», Fremragende forskning. Størst er tildelingen innenfor ERC, det europeiske forskningsrådet, med 129 millioner euro. ERC har 17 prosent av budsjettet i Horisont Europa, og er en av de mest krevende konkurransearenaene norske forskere deltar på. Utlysningene har ingen tematiske føringer og søknadene vurderes kun på vitenskapelig kvalitet. Andelen søknader som får gjennomslag er omtrent det samme for søknader med norsk deltakelse som for ordningen samlet sett.

41 prosent av de innvilgede ERC-prosjektene med norsk deltakelse er koordinert av UiO, og 18 prosent hver av henholdsvis UiB og NTNU. Øvrige universitets- og høyskoleaktører med koordinatorroller er UiT (3), NMBU (2) samt BI, OsloMet, MF, NU og NHH, som alle koordinerer ett prosjekt hver. Rundt femti prosent av prosjektene hører til humaniora og samfunnsvitenskap, de resterende er noenlunde likt fordelt mellom livsvitenskap, og naturvitenskap og teknologi.

Figur 8.10 Horisont Europa, tildelinger til norske universiteter og høyskoler fordelt på delprogram, aggregerte tall for programperioden. Millioner euro

Kilde: eCordas søknadsdatabase (Europakommisjonen)

Nest mest støtte innhenter norske universiteter og høyskoler gjennom mobilitets- og karriereutviklingsprogrammet Marie Sklodowska Curie Actions (MSCA). MSCA finansierer fremragende forskere som har 0-8 års forskningserfaring etter doktorgraden, internasjonale nettverk som utdanner doktorgradsstudenter, og nettverk for utveksling av forskningspersonell. I tillegg kan man få samfinansiert nasjonale, regionale eller institusjonelle program på ph.d- eller postdoktornivå. Så langt har norsk UH-sektor innhentet 53 millioner euro. Det som i Horisont Europa heter «Klynge 5» og som handler om klima, energi og mobilitet i Søyle 2 av programmet, har så langt gitt 31 millioner euro for norske universiteter og høyskoler.

Den norske deltakelsen i rammeprogrammet er dominert av de største, forskningstunge institusjonene. Til nå i programperioden har NTNU mottatt 88 millioner euro, UiO 86 millioner euro og UiB 37 millioner euro. Det utgjør 73 prosent av midlene tildelt norske universiteter og høyskoler.

Norske institusjoner er koordinator i 43 av de 270 samarbeidsprosjektene de deltar i, og NTNU koordinerer hele 17 av disse. Nesten halvparten av samarbeidsprosjektene til universitetene og høyskolene omfatter også aktører fra andre FoU-sektorer i Norge, med omtrent like mange deltakelser fra næringslivet som fra instituttsektoren. For en mer inngående presentasjon norsk deltakelse i programmet, se Forskningsrådets indikatorrapport (Forskningsrådet, 2023).